Digital teknologi har kommet til oss gradvis, men endringene som kom med mobil og internett førte likevel til plutselige omveltninger i samfunnet. Barn som vokser opp med dette vil ikke ha den samme grunnstrukturen å bygge livene sine på som besteforeldrene hadde. Her er det mange spor som vi bør ha en samtale om. De handler ikke bare om instrumentell fornuft, men også om eksistensielle tema: hvordan berører ny teknologi opplevelsen av mening og fellesskap?
I 2006 leverte jeg en masteroppgave som handlet om bruk av laptop og internett i undervisningen. Dette var året da skolen for alvor tok i bruk laptop i undervisningen. I årene som kom arbeidet jeg som lærer og så hvordan digitalisering endret skolen - og nå femten år senere befinner vi oss i en svært endret verden. Å finne knagger for å snakke om denne endringen er nødvendig. Ny teknologi omorganiserer samfunn og arbeidsliv, og det endrer erfaring av levd liv. Disse endringene har ført til en omveltning av vilkårene for kommunikasjonen i samfunnet.
Siden andre verdenskrig har datateknologi endret arbeidsprosessene i samfunnet, særlig ved å effektivisere produksjonen. Men det var ikke før på midten av 2000-tallet at de sosiale systemene ble omstrukturert slik at internett kunne fungere som et organiserende hovedelement. Dette markerer et viktig tidspunkt. Internett blir fra nå av helt sentral i menneskelig samhandling.
Samfunnet vedlikeholdes og videreføres annerledes enn før. Ny teknologi gjør arbeidet på nye måter, og strukturer blir vedlikeholdt av algoritmer. De som skaper algoritmene, programvarene og teknologien har en direkte og enorm påvirkning på hvordan livene våre leves. Den gamle verden ser mer og mer ut som en fasade, en liksomverden som ligner på det miljøet som var, men som nå er tømt for mening. For meningsdannelsen foregår ikke lenger her, men mellom individer i en konstant informasjons-sirkulering.
Det finnes mange måter å reagere på at verden kommuniseres ved hjelp av digitale medi- er. En fellesnevner er at det indre livet ikke er et tema i forbindelse med at denne teknologien tas i bruk. Åndelighet er i beste fall et privat anliggende, og blir generelt mistenkeliggjort som uttrykk for en primitiv form for meningskaping, for maktspill og dominans. Denne utviklingen har foregått gjennom hele industrialiseringen.
Det blir nå opp til den enkelte å erstatte dette meningstapet, og her er det mange som faller av. Det blir et umulig selvarbeid å skape et selv når man er overlatt til seg selv og sin datamaskin. Dannelsen av personer foregår ikke gjennom informasjonsutveksling i isolasjon, men i et komplekst miljø som gir symbolene mening og innhold. Miljøet hvor man omgås symboler, ting, andre mennesker og seg selv, bestemmer kvaliteten på dannelsen. Betydningen av miljø, av en erfaringsbasert, konkret og fysisk virkelighet, kan bli undervurdert i begeistringen over alt det som teknologi og vitenskap kan gi oss.
For å trives og blomstre trenger vi mening utover det teknologi kan gi oss. Det er miljøet der man omgås symboler, ting, andre mennesker og seg selv som bestemmer kvaliteten på livet. Betydningen av miljø, av en erfaringsbasert, konkret og fysisk virkelighet kan fort bli undervurdert i begeistringen over alt teknologi og vitenskap kan gi oss. Den nye teknologien endrer miljøet for det menneskelige samfunn, og dette skjer fort. Dette skaper reelle utfordringer utover det som kan forutses.
Menneskets indre liv er irrelevant for teknologien. Det er den objektive, målbare effektiviteten som er verdifull for teknologiens mål og mening. Det er altså ikke slik at mennesket slutter å ha et indre liv, met det blir redusert til et anliggende som kun er den enkeltes ansvar.
Men jeg sier at dette er et eksistensielt valg. Hvordan man vil være som person, hvordan man skal møte mine medmennesker, klienter og kunder er ikke mindre viktig nå enn før, snarere tvert i mot. Det er som før et eksistensielt valg den enkelte må ta, og det er disse valgene som definerer den enkelte som person.
Angst er noe man opplever når man føler at verden trenger seg på og tvinger fram valg, uten at man helt vet hvordan eller hvorfor man skal velge. Et nytt fenomen oppstår og endrer tingenes tilstand, men man vet ikke hva endringene vil føre til. Resultatet er at det indre livet ikke lenger står i det samme forholdet til den ytre verden som det gjorde før de digitale mediers tidsalder. Det er den enkeltes ansvar hvordan man omgås denne nye situasjonen, men det er ikke desto mindre viktig å ha en samtale med andre om dette, særlig i sammenhenger der en jobber med mennesker.
Når man opplever noe som påtrengende uten at man har mulighet til å velge det bort, da framtvinges det et valg. For å ta et valg må man ha evne til å observere både seg selv, andre og også selve måten man observerer på. Evne til oppmerksomhet og evne til å omgås andre er egenskaper som oppøves i kommunikasjon med levende vesener. Hvis man er oppslukt i en digital verden kan det hemme en slik dannelse. Man unngår situasjoner som medfører genuint selvstendige valg.
Måten man observerer seg selv, den andre og verden på er helt grunnleggende for hvorvidt den enkelte person kan fungere i et samfunn. Å vedlikeholde seg selv som et psykisk system som kan samhandle med andre, observere seg selv og omgivelsene, ta gode valg og produsere relevante ting; alt dette er avgjørende for om en kan lykkes i livet. Dette er vitale kommunikasjonsprosesser som nå har blitt teknifisert og blir styrt på helt nye måter enn før, gjennom digitale medier.
Den nye teknologien har kommet fort og den er spesiell fordi den endrer både opplevelsen av, og deltagelsen i, samfunnet. Den skaper nye betingelser som angår vår opplevelse av mening, mestring og fellesskap. Et eksistensielt perspektiv på den teknologiske utviklingen kan avdekke problemer som er aktive og aktuelle i den enkeltes hverdagsliv.
I denne nye situasjonen blir samfunnet omstrukturert. De nye systemene kan ikke møte menneskenes eksistensielle utfordringer skikkelig. Enkelte områder blir neglisjert fordi de angår sider ved mennesket som systemene ikke kan måle, kategorisere eller kvantifisere. Mennesker som ikke passer inn i systemet blir sortert ut.
Det som bygger bro mellom de nye systemene og den enkeltes indre liv, er de indre modellene våre av virkelighet. Disse skaper vår forestilling av, og evne til virke i, et samfunn. Disse er ikke nye, de bygger på strukturene vi har hatt i tidligere tider. Om disse modellene bare imiterer datamaskinens modeller blir eksistensielle sider ved mennesket ignorert, og resultatet er teknoangst.
For å møte disse utfordringene må man anerkjenne at mennesket er mer enn en maskin, mer enn et verktøy som passer inn i teknologien. Mennesket er et vesen som aldri helt kan defineres og settes i en kategori, og som er vesensforskjellig fra maskinene. Bare ved å innse dette kan den enkelte, og også samfunnet som helhet, lære seg å omgås digitale medier.
